Reisebrev fra Moskva

Sommeren 1998 ble World Youth Games arrangert i Moskva. World Youth Games er et OL for yngre utøvere, og på det norske håndballandslaget var Bergen sterkt representert. Blant 14 spillere, var 5 av dem herfra, Miriam Øijordsbakken og Charlotte Dahl fra Nornen, og Anne Linn Johannessen, Elise Kamilla Huseklepp og Ingrid Nødtvedt Lie fra Tertnes. Her følger et reisebrev fra de tre tertnesjentene, hvor de forteller litt om det de fikk oppleve.

— Vi reiste fra Oslo 10 juli klokken 08.50. Spenningen var stor og forventningene høye, selv om vi visste lite om hva som ventet oss. Vi hadde blitt fortalt en del om Russland på forhånd, blant annet hatt «undervisning» i russisk historie og kultur.
Men det som vel var mest spennende, og som vi ikke visste noe om, var nivået på de andre deltakerlandene vi skulle spille mot.

Stort arrangement
Reisen fra Norge til Russland tok omtrent 6 timer, medregnet en mellomlanding i Helsinki. Da vi ankom flyplassen i Moskva, ble vi møtt av arrangørene som ønsket oss velkommen med blomster og norske flagg. Dette ga oss et bra førsteinntrykk, i tillegg til at vi følte oss hjertelig velkommen. Da vi var ferdig med passkontroll og lignende, ble bagasjen vår fraktet til OL- landsbyen, mens vi ble kjørt i en buss til akkrediteringskontoret. Der skulle vi registrere oss og motta deltakerkortene våre, før det bar videre til OL- landsbyen.
Allerede på denne bussturen fikk vi masse inntrykk, det som vel var mest overraskende var all oppmerksomheten som var viet arrangementet. Overalt hang det plakater og reklame hvor det stod «World Youth Games» o.l..
Etterhvert som vi kjørte gjennom byen på vei til der vi skulle bo, steg forventningene langsomt. Da vi kom frem kan vi ikke si annet enn at vi ble sjokket. Landsbyen så utrolig fin ut allerede uten i fra, og dette inntrykket ble ikke akkurat svekket da vi kom inn. For å slippe inn i byen måtte vi gjennom strenge sikkerhetskontroller. All bagasje ble gjennomlyst og selv måtte vi gjennom metalldetektorer.
Alt i OL- landsbyen var bygget helt nytt spesielt for arrangementet, inkludert leilighetene vi bodde i, som var meget fine. I tillegg til bofasilitetene inneholdt landsbyen blant annet matsal, kultursenter, tennisbaner, diskotek, souvenirbutikker, bank, postkonter, fotobutikk, idretts- og svømmehall, parkanlegg og sist men ikke minst McDonalds hvor deltakerne kunne spise gratis. Kort sagt; det hele var så godt som perfekt.

Mange tilskuere
Ettersom første kampen ikke skulle spilles for 12. Juli, brukte vi de to første dagene på å prøve å spille sammen laget. Vi hadde tross alt aldri spilt sammen i kamp før, noe vi skulle få merke i de første kampene. Særlig den første kampen var preget av dette, men det var likevel en meget spesiell opplevelse. Vi skulle spille klokken 11 om formiddagen, og motstander var Polen. Vi var veldig spent på hvilket nivå Polen holdt, og ikke minst hva vi selv kom til å prestere. I tillegg var det spennende å se om det ville komme noen tilskuere å se på kampen. Dette forventet vi i grunnen ikke, noe skulle vise seg å være grundig feil…
Da vi begynte oppvarmingen var tribunene nesten tomme, men de ble langsomt fylt opp etter hvert. Ingen av oss hadde noen gang spilt for særlig mange tilskuere, og da kampen skulle begynne var det her kommet til sammen 3500. Det var nesten ikke til å tro.
Kampen ble tett og jevn, men endte med ettmålstap. Selv om det helt klart var bittert, var vi alt i alt ganske fornøyd med egen innsats.
Mellom hver kamp var det en hviledag. Disse dagene ble brukt til å trene og terpe på de momentene som trengte forbedres til neste kamp. I tillegg benyttet vi på disse dagene sjansen til å se oss litt rundt i byen. Dagen etter første kampen var det åpningsseremoni. Vi kom til arenaen 3 timer før seremonien skulle begynne, allerede da var tribunene ganske fulle. Innen de tre timene var forbi, var arenaen helt fylt opp av rundt 60-70000 tilskuere. Til tross for den lange ventetiden, angret vi ikke et sekund på at vi hadde ventet. Seremonien varte i to timer, og var akkurat like storslått og imponerende som en åpningsseremoni i et vanlig OL. Russlands president, Boris Yeltsin, var i tillegg til Juan Antonio Samaranch tilstede og holdt tale. Seremonien ble bare mer og mer imponerende etter hvert, til slutt var publikum så fascinert at vi kunne ikke gjøre annet enn å måpe. Det var en stor opplevelse.

Femte plass
Så var det tid for andre kamp: Dato 14 juli, og motstander Frankrike. Vi måtte ta poeng for å ha mulighet til å avansere til en eventuell semifinale. Men slik gikk det dessverre ikke, også denne kampen endte med ettmålstap. Denne gangen var tapet litt tyngre å takle. Det var svært bittert å tape to så jevne kamper på rad, men det tok ikke lang tid før vi bestemte oss for å fokusere på det vi skulle gjøre videre. Det var nå klart at vi måtte nøye oss med plasseringsspill, og at vi ikke kunne oppnå noe bedre enn en femteplass. Derfor var resultatet av den siste kampen i puljespillet plasseringsmessig egentlig irrelevant. Motstander i denne kampen var Litauen, som hadde vunnet begge sine to første kamper. Nå hadde vi noe å bevise for oss selv. Kampen begynte dårlig, og vi lå under 8-15 til pause. Men etter 15 minutters hvile snudde vi kampen helt. Etter at vi bare sekunder før slutt scoret det siste målet, viste tavlen 26-26. Gleden var stor, vi hadde tatt vårt første poeng.
Det var nå klart for å spille en «semifinale» for å komme til kampen om femteplassen. Motstander her var nummer tre fra den andre puljen: Brasil. Denne kampen vant vi 25-19, og hadde endelig fått vår første seier. I den siste og avgjørende kampen om femteplassen var det igjen klart for å spille mot Frankrike. I den andre kampen i puljespillet der vi hadde møtt samme motstander og tapt, hadde vi store deler av publikum mot oss. Men ettersom vi vel var det av alle de åtte lagene som hadde best humør på banen og som viste mest spilleglede, vant vi utover i turneringen flere og flere supportere. I den siste kampen kom det hele 7900 tilskuere, noe som til og med var mer enn i finalen hvor hjemmelaget Russland selv spillte. Vi har aldri opplevd maken. Følelsen vi fikk av å spille foran 7900 mennesker, hvor av omtrent 7000 heiet på oss, er ubeskrivelig. Heller ikke følelsen av å løpe inn på banen, høre nasjonalsangen og til slutt høre et opprop av spillerene på laget mens 7900 tilskuere jubler, kan beskrives tilstrekkelig. Heldigvis ble denne kampen en fin avslutning på turneringen, vi vant etter å ha ledet ganske klart hele kampen. Alt i alt var vi fornøyd. Vi hadde tatt en fin femteplass og hadde spilt oss klart opp i løpet av turneringen.

Stor opplevelse
Etter å ha tilbrakt 10 dager i Moskva kunne vi konstatere at svært lite var slik vi hadde trodd det ville være på forhånd. Blant annet var størrelsen på arrangementet overveldende. Det var 12 ulike idretter og 137 ulike deltakende land. 32000 sikkerhetsvakter var ansatt i forbindelse med arrangementet. Men ikke minst og kanskje mest overraskende var interessen for arrangementet blant russerne svært stor. Det var en egen TV-kanal som bare sendte nyheter og begivenheter fra OL døgnet rundt. Det var enormt med tilskuere som både heiet og ønsket autografer. En slik interesse for et ungdoms-OL er det tvilsomt at vi ville opplevd i vårt eget land.
I løpet av dagene vi var sammen i Moskva, opplevde og lærte vi mye. Ikke bare håndballmessig, men også sosialt og kulturmessig. Vi ble gode venner med resten av laget, og fikk en håndballmessig erfaring som nok kommer godt med videre. Vi fikk sett mye av Moskva, og opplevde byen som flott med masse historiske og kulturelle attraksjoner. Mest av alt fikk vi oppleve et land med en helt annen kultur og et helt annet folk enn det vi har her hjemme. Vi ble møtt av en vennlighet og interesse vi ikke en gang møter i vårt eget land, og fikk inntrykk vi kommer til å huske resten av livet. Uten tvil kan vi si at det tar plass som det største vi noengang har opplevd…..

Håndballhilsen fra Anne Linn(Johanessen), Elise (Huseklepp) og Ingrid (Lie)