Trenerne oppsummerer sesongen
Vi var spente og litt usikre i forberedelsene til ny sesong. Borte var våre tre mest sentrale spillere, de som var forventet å ta tak på banen når det buttet imot og når kamper skulle avgjøres. Linn, Stine og Sakura hadde dette ansvaret i flere sesonger og var trygge i en slik rolle. Med litt over tre måneder til seriestart sto vi nå igjen uten denne tryggheten.Hvem skulle ta over og hvor lang tid ville det ta?
Kamper i Skjærgårdslekene i starten av august bar bud om en tøff sesong. Spillemessig var vi langt unna det vi hadde håpet, og heller ikke forsvarsspillet fungerte som vi ønsket. I Vestfjorden Cup to uker senere var det fremgang å spore. Samspillet og samhandlingen begynte å ta form, og tross et knepent finaletap mot Oppsal, en av medaljefavorittene, gikk det riktig vei for oss. Siste treningskamp, mot Larvik, noen dager senere, forsterket denne følelsen, men fortsatt veldig variabelt og mye å ta tak i.
Seriestart onsdag 3. september. Hjemme mot Storhamar, tippet på sølvplass av de fleste eksperter, og eneste lag utenom Larvik med uttalte forventninger til medalje. En knalltøff start på alvoret. I ettertid er dette kanskje den viktigste seieren denne sesongen. Det var mer enn de to poengene vi vant i denne kampen. Seieren ga oss tro på at det var mulig også denne sesongen å kjempe om medalje, selv om flere av våre konkurrenter var forsterket og hadde bedre forutsetninger. I tillegg viste vi en evne til å avgjøre jevne kamper til vår fordel, med seier 26-25.
Til tross for en perfekt start, ble høstsesongen veldig variabel. Med klare tap mot Oppsal, Glassverket og Larvik, samt knepne ettmåls nederlag mot Vipers og Byåsen, hadde vi veldig langt opp til den medaljekampen vi hadde snakket om innad i gruppen før sesongen. Så langt opp var det etter halvspilt serie, at det ikke var realistisk å tro på.
Kvartfinaletap for Larvik i cupen etter en solid første omgang og ledelse 16-12 rett etter pause, og to klare e-cup tap i 4.runde borte mot FTC fra Budapest, var status for cupturneringene denne sesongen
I en kampfri desember fikk vi god tid til å forberede siste del av sesongen. Vi gjorde noen endringer i angrepsoppstartene, og fikk tilpasset spillet enda bedre til de kvalitetene vi har i laget. Dette har gitt oss bedre rytme og samhandling, og vi er fortsatt i startfasen når det gjelder utvikling av detaljer i spillet vårt.
Med nytt tap for Vipers i midten av januar, var vi fortsatt langt unna de beste. Vendepunktet, og et håp om at medalje var mulig, kom i hjemmekampen mot Oppsal. Seier 31-21 i det som står igjen som vår beste kamp denne sesongen. Når våre tøffeste konkurrenter gikk på uventede nederlag mot slutten av sesongen, kunne vi sikre tredjeplassen med en trygg seier borte mot Halden i nest siste serierunde.
Og hva så med de som skulle ta ansvar på banen og utenfor, hvem har gjort det? Jo det har vi gjort sammen hele laget, hver på sin måte. Viljen til å vinne, til å utvikle spillet vårt, til å utvikle egne kvaliteter og ferdigheter, til å gjennomføre den fysiske treningen hver dag, til å forberede oss best mulig til hver eneste kamp. Det er dette som har gjort Tertnes til det klart beste laget, bak Larvik, i andre halvdel av sesongen, og gitt oss en ny bronsemedalje.
Nå er alt dette historie. Marie må dessverre avslutte håndballkarrieren altfor tidlig pga skade. Vi kommer til å savne deg! Vi ønsker Tonje lykke til i Tyskland. Nye spillere er på vei inn. Vi tar en pust i bakken og et par uker fri fra hverandre, før vi går i gang med forberedelser til ny sesong, som tross alt kun er fire måneder unna.
Tore og Jarle
