Jeg er-intervju med Emma

I serien med Norsk Topphåndballs dybdeintervjuer med profiler fra alle de 24 REMA 1000-ligaklubbene, er turen kommet til vår egen Emma Holtet. Les Norsk Topphåndballs intervju med Emma her, ført i pennen av Magnus Gulliksen:

Jeg er Emma Holtet: «2022 var et forferdelig år»

Tertnes-linja, Emma Holtet, har en historie som skiller seg fra de fleste andre, og de siste årene har vært alt annet enn enkle. Men på imponerende vis har hun klart å ta store steg som håndballspiller, og kanskje er det håndballen som har vært det trygge holdepunktet i en periode preget av vanskeligheter.

-Jeg er 100 % Jessheimjente, var det kjappe svaret jeg fikk da jeg spurte Emma om hvor hun kom i fra.

Men før vi rakk å nyansere det kom hun med litt oppfølgende informasjon.

-Jeg er født på Hamar, men mamma og pappa ble skilt da jeg var tre år. Da jeg var fem år gammel fant mamma seg en ny mann og vi flyttet til Jessheim, og i 2008 fikk jeg en lillesøster, Leah. Selv om vi er det mange omtaler som halvsøstre, føles det ikke sånn. Vi er ekte søstre, og det har vi alltid vært. Begrepet halvsøster var det verste Leah visste, forteller Emma.

Lillesøster Leah Marie Granberg, mamma Ann-Louise Vålvannet og Emma. Foto: Privat

En strukturert treningsmaskin

Emma er strukturert, og jeg fikk vel egentlig en liten følelse av det allerede da vi tekstet for å avtale tidspunkt for praten i forbindelse med dette portrettet. Hun var direkte og stilte klare spørsmål og svar. Ikke noe unødvendig smalltalk, ikke noen emojier. Kun klar tale. Jeg likte det, tross min egen ustrukturerte væremåte.

-Jeg var en treningsmaskin og på ingen måte noen barnestjerne. Jeg hadde masse energi og drev med håndball, fotball, turn og dans. Det var hele tiden håndball jeg likte best og holde på med, og fra jeg var 12-13 år ble det bare det, sier Emma.

Til tross for at hun ikke var noen stor stjerne som liten var ambisjonene store, og allerede som 10-åring hadde Emma en klar idé om hva som måtte til for å kunne lykkes på håndballbanen.

-Jeg sa til mamma en gang at om jeg skal bli skikkelig god kan jeg ikke gå i bursdager, ler Emma.

Emma sier selv at hun er ekstremt glad i å trene, og treningen er ganske sikkert med på å roe en kropp som til tider kan være litt for urolig.

-Jeg er veldig dedikert og strukturert i treningsarbeidet. Det er jeg i dag, og det har jeg alltid vært. Det er sånn Excel-ark nøye altså, smiler Emma og legger til:

-Treningen er en effektiv måte å få ut energi på. Jeg fikk påvist ADHD i 2022 og har nok kanskje et større behov en veldig mange for å lea på meg.

Emma brukte uttrykket «lea på meg». Et helt nydelig uttrykk, som blir brukt alt for lite, og i forbifarten kommer jeg ikke noe som som for meg er mer jessheimsk enn akkurat det.

-Jeg snakker ikke pent, jeg gjør ikke det, skyter Emma inn.

-Det spiller ingen rolle. Jeg er fra Siggerud og synes det låter aldeles vakkert, tenker jeg i mitt stille sinn.

Den ADHD-diagnosen skal vi forøvrig komme tilbake på.

Skole og håndball

-Jeg gjorde leksene mine og alt jeg skulle på skolen, og var vel ganske skoleflink på barneskolen og halve ungdomsskolen, men så gikk det litt nedover. Skolen har vel aldri vært noe jeg har vært veldig glad i og har aldri vært noe i nærheten av et skolelys. På det området beundrer jeg lillesøster, Leah. Hun har fixet det der mye bedre enn meg.

-Kan ADHD-diagnosen din ha noe med saken å gjøre?

-Vet ikke. Nå fikk jeg ikke den påvist før i fjor, men i ettertid ser jeg nok at ting ble verre og verre fra jeg var sånn 17 år. Jeg har nok slitt litt med konsentrasjonen, men som jeg nevnte for deg, så har jeg alltid gjort det jeg skulle på skolen. Det var litt sånn at enten så gjorde jeg unna ting jævlig mye raskere enn alle andre, eller så brukte jeg lenger tid enn alle. Det var liksom ingen mellomting, enten så var jeg høyt eller så var jeg lavt, forteller Emma.

Etter ungdomsskolen byttet Emma håndballklubb, fra barndomsklubben Ull/Kisa til et mer satsende Nit/Hak. I tillegg begynte hun på Wang Toppidrett i Oslo.

-Det ble en brå overgang og hverdagen ble plutselig veldig annerledes. Jeg tog toget til Oslo klokka 06:30 om morgenen og var ikke hjemme før ved 20-21 tiden om kvelden. Etter skolen var det bare å komme seg til Nittedal for å trene, og det blir lange dager av sånt.

Og da er det godt å ha en mamma som stiller opp.

-Det hadde ikke vært mulig uten mamma. Hun kjørte meg til toget om morgenen, og hun hentet meg i Nittedal etter treningen på kvelden. Jeg tror alle som når langt, og alle andre også egentlig, har noen de har vært helt avhengig av, og ofte har vi mye å takke foreldrene våre for, slår Emma fast, med takknemlighet i stemmen.

Emma og Katharina Gerling Olsen har vært bestevenninner siden de var seks år. Foto: Priva

Katharina

Selv med en mamma, Ann-Louise Vålvannet, som stilte opp for at hverdagen skulle gå rundt var det ikke bare enkelt å være Emma. Ny skole, ny klubb, nye venner og gamle venner hun ikke så like ofte som før gjorde noe med Emma.

-Når du er fra en ganske liten plass som Jessheim og bytter klubb kan det bli litt vanskelig. Jeg fikk ikke vært med på alt jeg hadde lyst til, og jeg mistet mange av de nære venninnene mine. Det var tøft i en periode og sleit ganske ekstremt. Selvtilliten var dårlig og jeg slet med lite motivasjon til alt egentlig, og i en periode takla jeg ikke det med spising og sånn så veldig godt, sier Emma stille og alvorlig.

Da er det fint å ha en bestevenninne, Katharina Gerling Olsen.

-Jeg tør å påstå at hun har vært helt avgjørende for at jeg er der jeg er i dag og spiller håndball på det nivået jeg gjør. Vi begynte i 1. klasse på skolen sammen i 2006, og fra den dagen har vi vært bestevenninner.

Men også lagvenninner

-Ja «Katta» spilte også i Ull/Kisa, men slutta da jeg gikk til Nit/Hak. Hun var helt klar på at jeg skulle bytte klubb og sa: «Du går og jeg ser på».

-I dag bor vi langt unna hverandre, men det er ingen jeg snakker så mye med som henne. Vi må omtrent ringe hverandre for å fortelle at vi er i butikken og kjøper brunost, smiler Emma.

Det er ingen som helst tvil om at Katharina betyr ekstremt mye for Emma, og Emma betyr helt sikkert like mye for Katharina. Avstand kommer nok aldri til å forandre på det.

Emmas største fan – Katharina ser Emma spille håndball så ofte hun kan. Foto: Privat

-Hun vil alltid være der, og har alltid vært der. Uansett hvor i verden hun, eller jeg befinner oss. Hun er kanskje enda viktigere for meg nå enn før, og hun er faktisk nesten som fast inventar og regne når jeg spiller håndballkamper. Hun får med seg veldig mange kamper, og hun er stolt av alt jeg gjør. Hun griner hver gang jeg løper ut på banen, og jeg må finne henne på tribunen før kampen starter. Det føles så trygt å ha henne der.

-Jeg har ekstremt mye å takke henne for. Vi er to jenter som har vært gjennom mye. Hun hadde sitt litt tidligere enn meg, men hun kan alltid ringe eller komme til meg om det er noe, og jeg tror jeg er ganske god til å lytte, sier Emma, før hun avslutter med en setning som oppsummerer vennskapet med Katharina på en strålende måte.

-Vi er der for hverandre når livet skjer.

Tatoveringer – Emma har masse tatoveringer. Disse to tatoveringene er en hyllest til bestevenninnen, Katharina. Foto: Privat

Mamma og jentene

Etter videregående tok Emma et friår fra skole. Hun bodde hjemme og jobbet i en barnehage ved siden av å spille håndball i det som den gang het Rælingen og i dag er Ravens.

-Jeg trives veldig godt med å jobbe med barn og fikk lov til å jobbe med med de barna som krever litt ekstra assistanse og oppfølging. Det likte jeg veldig godt, og det føles fint å kunne hjelpe de som alt for ofte settes i en bås. Ingen barn skal bli sett på som vanskelige eller umulige, og jeg ble skikkelig glad i de drittungene, ler Emma, og det med at hun ikke snakker så pent kom frem igjen.

Før jul i 2020 ble Emmas mamma skilt og ble alene med Emma og Leah, og de tre jentene trivdes sammen.

-Folk som besøkte meg hjemme kunne ofte si noe sånn som at «fy f…. for et jentekollektiv du bor i», og vi var, og er, litt av et jentekollektiv. Vi tre klarer alt og står sterkt sammen, sier Emma med et smil.

Men det var nok ikke helt enkelt alltid for mamma å ha aleneansvaret for en 12-åring og en 20-åring

-Jeg trivdes veldig godt, og jeg har et veldig behov for å beskytte mamma. Jeg ble enig med henne at hun kjøper det hun trenger og har råd til seg selv og Leah, og så skal jeg klare meg selv og bidra med det jeg kan. Jeg ble på en måte en far i huset, forteller Emma.

På vårparten i 2021 tok hun likevel et valg som skulle føre til forandringer i tilværelsen.

-Vi tre jentene bodde i en ganske liten leilighet, og det blir naturlig litt slitasje av sånn. Da bestemte jeg meg for å gjøre det kunne for å komme med ut og videre. Jeg er ekstremt glad i mamma, men når det går en kule varmt er det gjerne med henne. Da Tertnes kom på banen og ville ha meg til Bergen var det kommet til et punkt der det nok var det beste. Men lett var det ikke, og jeg kvia meg veldig for å forlate både mamma, Leah og ikke minst Rælingen.

Jentekollektivet, mamma, Leah og Emma på tur til Stockholm. Foto: Privat

2022 var et hardt år

Etter at Emma flyttet til Bergen har det skjedd mye, på godt og vondt. Mest på vondt kanskje, men Emma vil likevel fortelle om det.

-Ting fungerte fint det første halvåret i Bergen. Jeg hadde en kjæreste hjemme, og alt var egentlig bra. Jeg trivdes med å bo for meg selv og jeg fortsatte å utvikle meg på håndballbanen, forteller Emma.

Men situasjonen skulle forandre seg, og det er nå det begynner å bli tungt.

-Forholdet til kjæresten min ble etter hvert satt på prøve, men julen i 2021 var jeg hjemme hos mamma og Leah og vi storkoste oss. Jeg elsket det rett og slett, forteller Emma.

Noen koselige juledager hjemme gikk fort og snart gikk turen tilbake til Bergen.

-Den 5. januar 2022 spilte vi hjemmekamp mot Molde, og jeg spilte helt elendig og ble etter hvert, fullt fortjent satt på benken.

Og det var i garderoben rett etter den kampen Emma fikk årets første skikkelig slag i ansiktet. Men før hun forteller hva som skjedde forklarer hun om en avtale hun og mamma har.

-Mamma og jeg har en regel om at hun ikke skal ringe meg på en kampdag. Jeg går inn i min lille boble, og da skal hun ikke ringe meg. Det er en regel hun alltid følger, men det har skjedd unntak.

Og det er nå vi skal tilbake til hjemmekampen mot Molde.

-Etter kampen gikk vi i garderoben, og selv om jeg var glad for at vi vant kampen så var jeg litt sur og grinete på meg selv for å ha spilt så rævva. Men det store sjokket fikk jeg da jeg fant fram telefonen min og så tre ubesvarte anrop fra mamma. Hun kjenner regelen om å ikke ringe på kampdag, og hun bryter den aldri. Hvem er død, var min første tanke. Har det skjedd noe med mormor eller morfar? De har alltid vært klipper i livet mitt, og vært ivrige og sett meg spille masse kamper.

Det hadde ikke skjedd noe med mormor og morfar, men med mamma.

-Jeg ringte mamma tilbake så fort jeg kunne. Da jeg hører stemmen hennes forteller hun meg at hun har fått kreft. Bare å høre ordet et skummelt, sier Emma som kjemper med tårene når hun snakker om det, men hun legger til

-Det ble plutselig sånn at mamma og Leah, de viktigste personene i livet mitt trengte hjelp. Jeg bodde i Bergen og visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det.

Emma sier selv at det rakna helt.

-Ja det gjorde det, det rakna. Parallelt med mamma hadde Leah utviklet en alvorlig spiseforstyrrelse, noe som selvfølgelig er svært vanskelig for henne og oss pårørende. Jeg var plutselig helt ute av det, jeg hadde ikke lenger kontroll og struktur på livet mitt, spisevaner og alt det andre jeg normalt har stålkontroll på rakna fullstendig.

Og når livet plutselig rakner tar man avgjørelser som nok ikke alltid er helt riktige.

-Jeg sa ikke noe til klubben min om situasjonen som hadde oppstått. Det var noen av jentene på laget som fikk vite noe, men jeg sa ikke noe til klubben. I ettertid innser jeg at det var feil og noe jeg burde ha gjort. Jeg fløy hjem midt i uka, fram og tilbake i et kjør. Nå er det jeg som må holde fortet var tanken som fylte hodet mitt, forteller Emma stille.

På imponerende vis klarte Emma likevel å mobilisere krefter til håndballtrening- og kamper.

-Jeg sa til meg selv. Emma du er 22 år gammel, og alt er i ferd med å ryke. Mamma er alvorlig syk, Leah sliter med sitt og det er blitt slutt med kjæresten etter fem år. Hvem er Emma uten det og det? I tillegg til alt dette slet vi i bunnen av tabellen på håndballen og kunne risikere å rykke ned. Jeg skal i alle fall bidra med alt jeg kan for at det ikke skal skje, var tanken som for gjennom hodet mitt. Og det klarte vi ihvertfall, vi beholdt plassen i REMA 1000-ligaen.

Denne tatoveringen tok Emma da livet sto på som verst i 2022. -Jeg tenker den symboliser det meste, en løvetann der stilken er blanke ark, forklarer Emma selv. Foto: Privat

Situasjonen snur

Emma ville løse utfordringene sine selv. Det er en fin tanke, men ikke alltid det rette. Noen gang skal man be om hjelp, og man skal ta imot hjelp når den blir tilbudt. Emma fikk etterhvert hjelp.

-Jeg var på samling med rekruttlandslaget og en av lederne kom til meg og spurte «Er alt bra?» Svaret på det var nei. Jeg knakk sammen, gråt og fikk fortalt hvordan livet mitt så ut for øyeblikket. Jeg fikk hjelp, og det burde jeg helt sikkert spurt om tidligere. Be om det om du trenger det, en psykolog for eksempel er alltid bra, sier Emma med kraft i stemmen.

Hjelpen Emma fikk hjalp. Hun fikk stadfestet en ADHD-diagnose, men hun fikk snakket ut og lettet på trykket, og hun åpnet seg opp til flere.

-Klubben min Tertnes og Tore (Johannessen, trener) har vært viktige. Før har jeg kanskje tulla vekk ting som har vært vanskelige, men når tør jeg å være åpen, og jeg har aldri følt annet full støtte fra Tore og Tertnes nå når de er klar over situasjonen.

Men det er enda en i Tertnes som har vært viktig for Emma etter at hun flyttet til Bergen og gjennomgikk et elendig 2022.

Gode dager – Emma og Hermine Motzfeldt Auberg koser seg på festival. Foto: Privat

-Hermine (Motzfeldt Auberg) er ikke bare en lagvenninne, hun har også blitt en bestevenninne. Jeg snakker ofte før jeg tenker og Hermine skal ha stor ros for å takle ADHD-utbrudda mine. Mange som ikke kjenner meg har nok ofte sett på meg som en arrogant diva. Nå får jeg ting ut med en gang, men utblåsningen mine går dessverre ofte ut over Hermine og Tore, smiler Emma, vel vitende om at de begge takler det veldig fint.

-Hermine er en klippe i livet mitt, sammen med Katharina. De har blitt kjent de to også. Katta studerer i Fredrikstad og Hermine er fra Sarpsborg, så vi har hatt fellessamlinger alle tre. Vi er blitt en gjeng – en rar gjeng, ler Emma.

2022 år over, og 2023 står foran Emma med blanke ark og optimisme.

Hermine er fra Sarpsborg og Emma hyller henne med denne passende tatoveringen. Foto: Privat

Håndballen har vært en redning

-2022 har vært et rart år. Til tross for alle problemene har det kanskje vært mitt beste håndballår. Jeg har spilt på rekruttlandslaget og elsker det. I et år der det meste har gått galt og det eneste jeg ville var at jentekollektivet hjemme, der mamma, Leah og jeg hører hjemme, skulle fungere, så har håndballen vært det eneste jeg har klart å gjennomføre skikkelig. Det har vært viktig, for jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg ville vært nå uten den. Håndballen har vært en friplass og en redning for meg, og at det at jeg har klart å gjennomføre treninger og kamper til punkt og prikke og har utviklet meg som håndballspiller og person er kanskje det jeg er mest stolt over å ha klart i 2022.

Landslaget – Emma har tatt store steg på håndballbanen, tross store utfordringer, og har spilt flere kamper for rekruttlandslaget. Foto: Handball.no

Det har Emma all grunn til å være stolt over. Nedturer gjør oss ofte sterkere, og situasjoner som ser mørke ut lysner veldig ofte. Det har det gjort for Emma også.

-Mamma er erklært frisk, og en annen svært vanskelig sak som jeg ikke vil snakke så mye om, men som har fulgt meg gjennom hele året, er i ferd med å avsluttes. Alt ser i grunnen mye bedre ut, og vi har kommet oss over kneika, og nå skal vi se optimistisk fremover, smiler Emma.

Og akkurat den setningen om den optimistiske fremtiden sier Emma på en sånn måte at jeg tar sjansen på å spørre.

-Hva heter han?

Det blir helt stille i 10 sekunder før hun svarer

-Hmmmm, han heter ……… Mr. Secret. Noe mer vil jeg ikke si, men han er kanskje den mest fantastiske fyren og mennesket jeg har møtt noen gang, såpass kan jeg si.

Vet denne Mr. Secret at han er den mest fantastiske fyren du noengang har møtt?

-He, he, ja jeg har fortalt han det, smiler Emma og jeg tror hun rødmer litt.

Og helt til slutt

Ofte så avsluttes disse portrettintervjuene med noen ord om fremtidsplaner, mål og drømmer. Denne gangen gjør jeg et unntak.

Emma studerer spesialpedagogikk på universitetet i Bergen, og kommer helt sikkert, om hun vil, til å bli en fabelaktig pedagog, kanskje for barn og unge som befinner ser litt på utsiden av det som ofte omtales som det normale.

På håndballbanen kan hun nå så langt hun vil, og vi kommer garantert til å høre fra henne.

Livet skjer, og når det skjer har hun ihvertfall med seg mamma, Lea, Katharina, Hermine, Tore, Tertnes og håndballen

Kanskje også Mr. Secret.

Takk for praten Emma. Du er jævlig tøff (ja jeg snakker litt stygt innimellom jeg også)